I november 2024 tok jeg noen prøver og fikk etter kort tid beskjed om at jeg hadde fått kreft i tarmen. Sjokket var stort, men heldigvis fikk jeg rask og god oppfølging på sykehuset. Samtidig hadde jeg verdens beste støtte i min kjære Stina, som holdt meg gående selv når tankespinnet og formen var i utakt med det man skulle ønske. I desember ble jeg operert og det var et såkalt vellykket inngrep, slik at jeg kunne dra hjem etter vel ei uke, og feire jula hjemme. Etter dette var det fokus på opptrening og gradvis økning av jobbmengde.
Da jeg fikk diagnosen bestemte jeg meg for å gjennomføre noe som kunne sette spor og være «statement» for meg selv i prosessene. Jeg hadde lenge gått med tanken om å spille inn noen låter i studioet, men hadde alltid stoppet opp med ideskisser og lagt det bort i vanlig selvkritisk stil. Nå ville jeg lage en låt pr måned, og publisere på Spotify – ikke for å høste godord fra andre, men for å sette spor som var tydelig for meg selv.
Den første låten jeg jobbet med var en låt jeg hadde laget til min fars begravelse, men som jeg gjorde om på til en mykere stil – den kalt jeg da for «November song» siden jeg fikk svar på prøvene da. Dette var en instrumental som var inspirert av fjellet og frihetsfølelsen min far hadde i samspill med naturen – dette ville jeg bringe videre.
Den neste låten ble til fra slutten av november og inn mot inngrepet i desember. Dette var også en instrumental som naturlig nok ble hetende «Waiting december«.
Utover desember kjente jeg en voldsom takknemlighet, spesielt til min kjære som var den som fikk meg til å ta prøver i begynnelse av november, støttet meg i hele prosesssen og var min «rock» når jeg var på mitt svakeste både fysisk og psykisk. Jeg hadde lenge syslet med en låt for å takke henne for den hun er, men nå ble det enda flere lag og følelser som kom ut i låten «You mean the world to me«.
I sykemeldingsperioden fikk jeg rikelig med tid til å tenke, gruble og pusse på tekster, selv om selv spillinga måtte vente til i januar. En låt-tittel jeg hadde jobbet med i flere år var «Daddys girl«. Gjennom mange år i grunnskolen og med møter med ulike mennesketyper og skjebner ville jeg skrive en tekst til de som bærer på «hemmeligheter» og aldri ber om hjelp i sårbare barne/ungdomsår. Dette ble min «januar-låt»
Underveis i prosessen hadde jeg mange filosofiske studer og diskusjoner, og flere ideer kom til. Ønsket og behovet for å være mer alene kom fra årsskiftet, og «Man on the silent mountain» ble til der og da. I debattene om ekstroverte og introverte mennesketyper ville jeg bare uttrykke at mennesker kommer i ulike formater og at man ofte blir sett rart på om man velger å ikke gjøre som alle andre i samfunnet. Var nok også inspirert og irritert over alle mediers fokus på å selge ut selv de meste private øyeblikk fra ulike underholdningsprogrammer som «blotter» folk. På dette tidspunktet tok jeg også mot til meg og jobbet med vokal, da jeg innså at jeg like godt kunne hoppe i det….
Det er jo ikke til å unngå at man blir filosofisk og tenker gjennom livet når man blir satt på prøvelser og møter større utfordringer i livet – så også for meg. «Journey of life» kom som en naturlig følge av at man helt klart fikk kjenne på at livet ikke er evig, og det å bli gammel, ikke nødvendigvis er en selvfølge. Mennesker man har rundt seg faller fra, og man ser sorg og gleder gå hånd i hånd. Låten var et forsøk på å beskrive dette.
Da mars måned kom og formen stadig ble bedre fikk jeg behov for å gjøre noe med mer positivt fokus. Ut fra dette kom instrumentalen «Slightly optimistic«. Når man fikk kjenne på at dette faktisk kunne gå bra til tross for negativt tankespinn og et større inngrep.
Da vi kom til april og lysere tider ble det mer til at jeg «lekte» i studio med mindre effekter etc, og resultatet ble «Aprilience» som egentlig ikke har noe annet enn positivitet og noen harmonier jeg ikke tidligere hadde jobbet så mye med.
På vårparten 2024 fikk vi møte gjengen i «Team Pølsa» på TV-skjermen. Serien hadler om 6 ungdommer som har betydelig større fysiske utfordringer enn barn/ungdom flest. Likevel viste de et pågangsmot og en livsvilje som de fleste av oss kan drømme om. Ut fra dette skrev jeg låten «Real heroes» hvor jeg bare ville hylle de tøffe ungdommene. Jeg vet at gjengen har hørt låten i ettertid, og det gjør godt å vite at man har gitt dem et «heiarop», selv om det er lite sammenlignet med det de har av utfordringer.
I mai fikk jeg lyst til å skrive en tekst om det jeg anser som gale verdensledere, og spesielt med EN i tankene. Her trengtes det en noe mer aggressiv tilnærming, så det måtte blir en riffbasert rockelåt. Nådeløse avgjørelser uten tanke på ettertida endte opp i låten «After the storm«.
Mitt politiske hjertebarn, siden jeg var ganske ung, er å gi mennesker som velger å bo på landsbygda gode vilkår, på lik linje med de som bor i byen. Vi trenger lys i husene, og vi trenger mangfoldet som livet på bygda gir. I forbindelse med stortingsvalget i Norge 2025 så jeg for meg en som måtte velge mellom by og bygd, og de tanker denne personen hadde. Dette året har jeg også sett Are Kalvøs forestilling «Berre bønder lengtar heim«, som underholdning, men også som god refleksjon og påvirkning på svart-hvitt tenking, spesielt med tanke på politiske valg og holdninger mellom by og land. Are Kalvøs bok er også verdt å lese! Motivert av dette skrev jeg sangen «Neon lights» (or starlit skies) so ble publisert 23. august 2025.
En låt jeg skrev etter mye medieoppmerksomhet rundt utbredelsen/normaliseringen av kokain i samfunnet. Teksten handler i stor grad om tomheten og fallet fra rus til abstinens og det å miste livsgnisten i avhengighet. Låten ble kalt «In the shadow of the flame» og har ligget i støpeskjeen en god stund, men nå fikk den både form og farge 🙂
Vi skriver 6. oktober og denne har sittet langt inne!! Min far tømret og laftet en hytte med egne hender seint på 2000-tallet, men fikk aldri sett den helt ferdig siden han gikk bort alt for tidlig i 2011. Våren 2025 reiv vi hytta så langt den var kommet, og bygde den opp igjen i hagen vår, mest som et minne om han. I denne byggeprosessen skrev jeg låten som heter «My fathers cabin«, men fikk først fullført den på høstparten 2025. Den var veldig tung å gjennomføre til tross for at det er 14 år siden han gikk bort. Håper han setter pris på både hytta og sangen. 
I kjølvannet av «My fathers cabin» fikk jeg ideen til låten «True to love» – om de som blir fordømt for å gjøre tunge valg i livet, men som avgjørelser er helt nødvendige for å kunne beholde «seg selv». Teksten taler nok best for seg sjøl.
Etter alle «balladene» hadde jeg et rockeriff på hjernen, og det ble til låten «Fire», og det å ha et brennende ønske om å få til noe, til tross for at man ikke blir trodd på, eller støttet av verden omkring. Hvis man bare tror nok på noe – og jobber hardt, kan man få til det utroligste. «Ingenting er umulig – det umulige tar bare litt lengre tid»
Nyhetene er fulle av verdenspolitikk og spill med menneskers liv. Gale ledere som bruker soldater som spillbrikker for makt og penger. Kan de ikke skjønne at våpen ikke kan være løsning på alle utfordringer og problemer i verden. Ny låt ble derfor «Guns can`t solve it all» – som taler for seg sjøl.
